sara

Jeg mødte Sara forleden dag i toget, eller det vil sige jeg mødte hende ikke, for vi talte ikke sammen. Jeg iagttog hende bare på afstand og tegnede hende som hun sad der og gjorde de sidste forberedelser inden den eksamen hun var på vej til. Jeg ved kun, hvad hun hedder fordi det stod tatoveret på hendes håndled – sammen med hendes fødselsdag. Hun er et forårsbarn. 20 somre.

Og jeg ved kun, at hun var på vej til eksamen, fordi hun talte kort i telefon med en klassekammerat. Hun var nervøs, ja faktisk så nervøs at hun var ved at tisse i bukserne og så er der jo alle dem man skal ringe til bagefter og fortælle om hvordan det er gået. ‘Men det gider jeg da kun hvis det går godt’ som hun sagde vrængende til veninden i den anden ende. ‘Og jeg har hørt at Andreas fik 10 og Louise 12’ Og helt karikeret efterabede hun en pigestemme, der med falsk omsorg sagde: ‘Du ringer da når du er færdig’

Sara var slank, veltrænet, velsminket. Neglene var vellakerede og hendes kridhvide bukser var pletfri. Hun havde nye turkis grønne Nike snickers. Alt var perfekt. Så en dårlig karakter ville nok ikke passe ind i billedet.

Foråret susede forbi undenfor.

Finn Skårderud om Mobil-telefoner og sociale medier:

‘Skamtelefonen, kaller han den. Mange faller gjennom i en sosial medieverden som handler om å sende ut vellykkede overflateversjoner av seg selv. Folk sender seg selv ut som et håpefullt prosjekt og får seg selv tilbake som et skuffet prosjektil, som han sier.

- Man sender jo ikke en autentisk versjon av seg selv. Dermed får du et løgnaktig språk der ute om lykke og suksess, som folk begynner å sammenligne seg med, og slik produseres mye skamfølelse.

Han tror at den økende bruken av sosiale medier kan få konsekvenser hos de digitalt innfødte som vi ennå ikke overskuer.

- Fikler du lenge inni digitale medier, kan du begynne å ligne på beskrivelsene av ADHD, fordi alt går så fort og er så fragmentert. Det blafrer og flimrer hele tiden. Mange blir avhengige og roter seg bort i en illusjonsverden av blogger og likes, og mister seg selv på veien. I tillegg kommer de relasjonelle og emosjonelle konsekvensene. Selv om vi har masse kommunikasjon, har vi ikke nødvendigvis kontakt. Vi kommer stadig nærmere hverandre, samtidig som vi blir mer alene.’

Og om dyrkningen af kroppen

‘- Vi kaller oss gjerne et sekulært eller verdslig samfunn. Det betyr ikke nødvendigvis at det religiøse blir borte, selv om vi tror mindre på Gud. Det religiøse i form av ritualer og trossystemer har blant annet blitt erstattet av denne typen kroppspraksiser. Helsestudioet er blitt et tempel hvor man forsøker å bygge sin psykologi. Ikke sin tro på noe der ute, men troen på noe her inne. Kristus ga opp sin kropp for menneskene, mens vi går opp i kroppen vår for oss selv.’

Bergens Tidende